Detaljrik underholdning

Oi! og Å dæggern! har vært stadig tilbakevendende uttrykk når vi har lest Asbjørn Rolseths Bind II av Norsk Lastebilleksikon, Lastebiler i Norge 1940-1990.

For en som har vært, trolig, like interessert i lastebiler som forfatteren, men ikke i nærheten så systematisk i innhenting av fakta, har denne boken, som er på 350 sider, gitt flere hundre nostalgiske påminnelser om en svunnen tid.

Her kommer det ene minnet etter det andre, fra tidlig barndom og nærmest frem til gårsdagen. Vi kom ikke lenger enn til side 11 før vi fant et minne fra barndommen – en AEC Mandator fra 1957-58 som gikk for Shell i Larvik. Bilen eksisterer, den er under restaurering i Svarstad i Vestfold.

Norske biler
Og det er nettopp dette som er så fascinerende ved denne boken. Rolseth har konsekvent benyttet så mange bilder av norskregistrerte – og for så vidt også norske, for tiden uregistrerte – biler som mulig. Og det er dette som gjør denne boken så utrolig sjarmerende. Selv om den er stappfull av fakta blir den aldri kjedelig, fordi gjenkjennelsesmomentet dukker opp hele tiden.

For å ta et eksempel: På side 12 finner vi bilmerket Albion. Så innleder Rolseth på følgende måte: - Albion Motor Car Co. i Glasgow ble etablert i 1899 og lanserte en halvtonns varebil i 1902. Med andre ord tørr og god leksikon-stil. Men flytter man blikket ti centimeter nedover siden finner vi fargebilde av det som trolig er den eneste bil av merket Albion som noen sinne har vært i Norge. – I Enebakk står denne 1954-modellen, som er fortollet, men som aldri har vært registrert i Norge, heter det i bildeteksten. Det er denne geniale kombinasjonen av leksikal informasjon og underholdende anekdoter fra nærmiljøet som gjør denne boken helt uimotståelig.

Annonser
Det er nærmere 1000 bilder i boken når vi inkluderer faksimiler av gamle annonser. Det er selvsagt norske annonser, og det er interessant, og ofte direkte gøyalt, å lese hva importørene fremhever som viktige egenskaper ved bilene. Slik sett bidrar også boken til å forklare hvilken enorm utvikling lastebilen har gjennomgått siden 1940. Hans Møskeland Automobilforretnings annonse i Lastebilen i 1951 fremhevet 3,5 tonns Steyr som ideell for brøyting, fordi den hadde differensialsperre. Men utskiftbare sylinderforinger ble nevnt før differensialsperren, og må dermed ha vært å anse som viktigere.

Det er rart å tenke på at i YrkesBils tidligere hovedkvarter i Gøteborggaten 27 på Rodeløkka i Oslo solgte Kolberg, Caspary A/S Reo lastebiler like etter krigen. - De ble ingen suksess, fastslår Rolseth, men likevel da, gitt? Og alle Reo’ene som er avbildet er selvsagt norske.

Dypdykk
Rolseth har trolig også vært en pest og en plage for Statens vegvesen også! For mange av bilene er oppsporet gjennom graving i etatens arkiver. Rolseth dokumenterer at det har vært to lastebiler av merket Rochet-Schneider i Norge, og viser en faksimile av registreringskortet, velvilligst utlånt av Lillehammer trafikkstasjon. Men vi aner hvor mye arbeide som er gått med til å lete etter bilene, eller i det minste et bilde av en av dem, og vi aner skuffelsen når han har vært nødt til å benytte bilde av en franskregistrert Rochet-Schneider.

Slik kunne vi fortsette og fortsette og fortsette og fortsette, men vi gjør ikke det. Hvis de små anekdotene ovenfor har tent en gnist, er det bare å kjøpe boken. Denne anmelder klarer seg i hvert fall ikke uten.

BOKEN KAN KJØPES HER