SCANIA: Kjell «Pakka» Gubrandsen har vært lastebilsjåfør i 62 av sine 82 år, og trives godt bak rattet i denne Scania'en.
SCANIA: Kjell «Pakka» Gubrandsen har vært lastebilsjåfør i 62 av sine 82 år, og trives godt bak rattet i denne Scania'en.

«Pakka» har 62 år bak lastebilrattet: – Vil fortsette så lenge jeg kan

– Det blir en livsstil, sier Kjell Gulbrandsen (82) til YrkesBil

Publisert

Med Kjell Gulbrandsen –også kjent som «Pakka» – er det slik at han har kjørt lastebil i 62 av sine 82 år. Og får han det som han vil, og helsa samarbeider, så kjører han nok noen år til.

– Det blir en livsstil, vet du, sier han selv til YrkesBil.

Hvor mange millioner kilometer Kjell har tilbakelagt med ymse lastebiler opp gjennom livet, aner han ikke – bare at det må være ganske mange...

Nå kjører han containere over hele Østlandet for Herleik Garaas i en burgunder Scania R700 med rundt 700 hk, og med 750.000 kilometer på telleren. Oppdragsgiver er Norsteve på Filipstad i Oslo, og her på kaia er en av de sikreste plassene å treffe ham på.

Transport har vært faget hans helt siden tidlige ungdomsår, da han startet med å sykle rundt med huder, skinn eller sko fra Rieber & Co i daværende Vognmandsgata på Grønland i Oslo. Deretter ble det en Tempo 3-hjuls motorsykkel med varekasse og CZ-motor, for dem som ennå husker disse.

– Ikke som motorsykkel

Det spesielle kjøretøyet krevde også spesiell kjøreteknikk.

– Det er ikke som å kjøre motorsykkel, sa jeg til en bussjåfør fra Toten som kom for å hente en slik 3-hjuling. Jeg skulle bare ikke bry meg, fikk jeg beskjed om – før han dro rett av veien, minnes Kjell.

STARTEN: Kjell 'Pakka' Gulbrandsen med Bedford tippbil midt på 60-tallet
STARTEN: Kjell "Pakka" Gulbrandsen med Bedford tippbil midt på 60-tallet

Som barnehjemsbarn uten fullført folkeskole sto ikke all verdens yrkesvalg åpne for den unge Kjell Gulbrandsen i den tidlige etterkrigstiden. Det bar til sjøs, med tankbåten «Elisabeth Knudsen». Han mønstret på i Kiel og seilte en tid, men landjord og førerkort lokket. Etter å ha hatt litt forskjellige jobber, var det klart for å ta førerkort tidlig i 1959. Ja, han fikk en liten utsettelse, da; for nettopp å ha kjørt uten lappen!

Men førerkortet kom, det i april 1959, og siden har han kjørt lastebil.

– Holdt på å fryse ihjel

– Den første var en Opel Blitz 1955-modell, en turkis bil vi hadde laget jukse-vinyltak på med å lage «sømmer» av stålplast. Senere ble det Bedford og Leyland, og to runder med Ford Transcontinental. Den første av disse hadde 278 hk, og den andre hele 340 hk, forteller Kjell «Pakka» Gulbrandsen, som også fikk noen år med luftkjølte Magirus Deutz.

– Med den holdt jeg på å fryse spent i hjel – varme var et fremmedord i det førerhuset. Jeg kjørte spesialtransporter med den store Magirusen, for eksempel en akterstevn på 230 tonn til et av verftene i Vika. Men Magirusen kom seg frem, 6x6 og et skikkelig høyt dreiemoment sørget for det, forteller han.

Lastet 3 tonn

– Det har skjedd noe med størrelsen på lastebilene også?

MAGIRUS: I den uftkjølte Magirusen var det så kaldt at jeg holdt på å fryse ihjel, sier Kjell.
MAGIRUS: I den uftkjølte Magirusen var det så kaldt at jeg holdt på å fryse ihjel, sier Kjell.

– Ja, det kan du trygt si. Bedforden jeg kjørte for Pedersen & Sønn i Lakkegata i Oslo tidlig på 1960-tallet var en tippbil. Den kunne laste 4 kubikkmeter – eller 3 tonn. Det høres jo latterlig ut i dag, men var absolutt respektabelt den gangen, sier Kjell, som har kjørt det meste som kan transporteres unntatt tanktransport.

Fisk har han for eksempel kjørt mye av fra oppdrettsanlegg langs Norges lange kyst, ikke minst fra anlegg i Trøndelag og videre nordover. I mange år kjørte han mye på Russland, Italia og andre land på Kontinentet med norsk fisk på lasset.

Den første Scania, en 460, fikk han i 1996, og den rullet unna store distanser i utenlandstrafikk. Den aller lengste turen hans noen sinne, gikk til Izmir i Tyrkia, en tur på 3.755 kilometer – en vei.

Rennende blåbær

Alt handlet heller ikke bare om fisk, forteller Kjell. Han hadde av og til bær på lasset også.

– Ja, det gjaldt blant annet en av de lengste turene mine – til Arkhangelsk for å hente 24 tonn multer som skulle til Helsinki for å bli til Lakka likør. Herfra til byen langt nordvest i Russland var det 2.800 kilometer, og så var det nye 1.800 kilometer derfra tilbake til Helsinki. Det ble noen timer bak rattet, ja...

Kjell kjørte ikke bare multer av skogsdelikatesser. Blåbær kjørte han også, men turen fra Estland til Stockholm gikk ikke uten forviklinger:

– Estlenderen som ledet lastingen insisterte på at jeg skulle stille skapet på 23 minus. Jeg var uenig og protesterte – og sørget for å få signaturen hans på at jeg hadde en annen mening. Og selvsagt eksploderte alt, så da jeg ankom reisemålet rant bokstavelig talt blåbærlasten ut, minnes Kjell.

UTVIKLING: – Alt har blitt bedre på disse årene, ikke minst komforten for sjåførene, fastslår 'Pakka'.
UTVIKLING: – Alt har blitt bedre på disse årene, ikke minst komforten for sjåførene, fastslår "Pakka".

Koder i fakturaen

I en periode på tre år kjørte han mye på Russland. Lasten var fisk, og reisemålet var som oftest Moskva, men også noen ganger St. Petersburg.

Som regel gikk ting bra, men noen dramatiske episoder ble det også. Som en gang i St. Petersburg. Kjell visste hvor i byen fortolling skulle skje. Om morgenen kom det en russer og banket på vinduet; han ville ha papirer.

Russeren satte seg inn, og det bar av gårde inn i sentrum. Det tok ikke mange minutter før jeg ringte til Jaksped, for jeg skjønte at noe ikke stemte – retningen var feil. De sjekket og ba mag kjøre tilbake. Jeg bråsnudde inne i byen, og da hoppet russeren ut og ble borte! Etter denne episoden begynte vi med å legge inn koder i fakturaen, og det fungerte godt, forteller han videre.

RUSSLAND: – Kalasjnikovene forsvant da de så at det var jo nabogutten som var på tur!
RUSSLAND: – Kalasjnikovene forsvant da de så at det var jo nabogutten som var på tur!

– Det var jo nabogutten!

Helt ufarlig var det ikke å ferdes langs russiske veier på den tiden. Særlig en episode husker Kjell godt.

– Det var på turen til Arkhangelsk, langt ute i ødemarken. Jeg kjørte i følge med en russer, Sergej, da det plutselig hoppet to karer med Kalasjnikov ut på veien. De så ikke glade ut. Helt til de oppdaget at Sergej, det var jo nabogutten hjemmefra! Dermed var det bare sang og dans.

Russland var ellers stort sett greit. Det handlet om å kjøre strake veien, og følge reglene, sier han.

Gasset i Lisboa

Utover 1990-tallet og rundt århundreskiftet var det ikke ufarlig å kjøre langtransport sørover på Kontinentet. Norsk fisk sto høyt i kurs i kriminelle miljøer, og Kjell Gulbrandsen husker godt turer til Sør-Italia og Napoli med ekstra bolter i dørene og skuddsikkert glass i vinduene. Sporing på traileren var en selvfølge i tillegg.

I Lisboa opplevde han en gang å bli gasset, men det gikk bra. Kjell er litt som katten, han kommer som regel ned på beina!

Passer ikke for alle

Etter mer enn seks tiår bak lastebilrattet, har Kjell «Pakka» Gulbrandsen sett mer utvikling enn de aller fleste. Men hva har forandret seg mest i løpet av denne perioden?

– Alt, svarer han kort.

– Absolutt alt er annerledes og bedre. Ikke minst gjelder dette kjørekomforten og hverdagen for sjåføren.

– Likevel sliter mange med å rekruttere sjåfører?

– Ja, det stemmer. Men man må være litt spesiell for dette yrket – det er ikke for alle. Mange holder på et par år, så forsvinner de til annet arbeid. Flere og flere kommer dessuten fra andre land, også fra fjernere himmelstrøk. Dette er selvsagt ikke uten utfordringer. Kommer det en lastebilsjåfør som aldri har sett snø fra Filippinene til Tromsø, er dette ikke bare enkelt, sier han.

– Hva kan bransjen gjøre for å øke rekrutteringen av yngre inn i sjåføryrket?

– Da jeg kjørte for Einar Kristiansen på Årdalstangen fra 1973 og utover hadde vi netto utbetalt 23.000 kroner i måneden. Det var en god lønn, som man ikke er i nærheten av i dag om man regner om til dagens kroneverdi. Poenget er at rekrutteringsproblemene bransjen har, de handler i stor grad om lønn – for dårlig lønn, med tanke på hvor stort personlig ansvar man har. 197 kroner timen, som er tariffen, frister nok ikke mange. Legg på mye ubekvem arbeidstid, som gjør at man får minimalt med tid sammen med familien. Dette tror jeg er de største utfordringene for rekrutteringen, og bransjen må starte der.


R700: I dag er det en Scania R700 Kjell 'Pakka' Gulbrandsen kjører containere med over store deler av Østlandet.
R700: I dag er det en Scania R700 Kjell "Pakka" Gulbrandsen kjører containere med over store deler av Østlandet.

Europavei???

– Dagens lastebilsjåfører er underlagt strenge regelverk som må følges – og som det blir dyrt å slurve med?

– Ja, reglene for kjøre- og hviletid er viktige – på godt og vondt. Det er mye kontroll og mye byråkrati, og noen ganger oppleves kontrollen som i overkant nitid. Men det er sånn det har blitt. Før kjørte vi til vi ble trette, og så stoppet vi og sov, forteller Kjell.

– Hvordan synes du det står til med det norske veinettet i dag?

– Det skal jeg ikke bruke mange ord på, men når veien gjennom Saltdal i Nordland kalles Europavei, ja da... Flere steder her er det så smalt at vi må stoppe og slå inn speilene for å kunne møtes. Så det er dessverre mye igjen å ta tak i, sier han.

«Pakka» - og «Mr. Karting»

Navnet Kjell Gulbrandsen er for øvrig godt kjent i motorsportkretser også. På slutten av 1970-tallet og inn i 1980-årene kjørte Kjell blant annet aktivt gokart. Han sto på startstreken i VM på Le Mans i 1978, og endte som nr. 65. På 5. plass det året fant vi et ikke ukjent navn: Ayrton Senna!

Det ble flere VM-opptredener, blant annet i Belgia i 1980, og med go-karten på taket fikk Kjell snart navnet «Mr. Karting». Den linken var lett å se, men verre var det med «Pakka».

– Hvordan fikk du det tilnavnet?

– Det kom den tiden jeg jobbet sammen med Egil Selbakk. Moren hans laget flotte matpakker, og en slik benyttet jeg en gang anledningen til å spise. Da var det gjort, da Egil etterlyste «den jævla matpakka» høylytt. Siden ble det bare slik...

1955 Thunderbird

Egil flyttet for øvrig til Australia på den tiden. Vi var blitt kjent med en australier som lurte på om vi ikke ville bli med dit og jobbe der. Egil takket ja, men jeg trives best her jeg er, fastslår Kjell Gulbrandsen.

Han er ikke A4 i bilveien heller, og da sikter jeg ikke til Audi. Kjell har nemlig en Ford Thunderbird av lanserings-årgangen; en 1955-modell – lekkert rød, som han har hatt i 30 år. Bilen ble kjøpt ved en tilfeldighet, og usett, selvfølgelig.

Noen vil kanskje huske en skyteepisode på Aker Brygge i Oslo, der en rød Thunderbird var involvert? Det var Kjells bil, det – som endte kvelden med tre kulehull i frontruta!

– Ja, han skjøt dårlig, den karen. Men bilen traff han, med seks kuler, humrer Kjell. Det hører til historien at de skyldige gjorde opp for seg, og bra var det, siden Kjell bare hadde ansvarsforsikring på bilen.

GIR SEG IKKE: Så lenge helsa holder, kjører Kjell 'Pakka' Gulbrandsen lastebil ennå noen år...
GIR SEG IKKE: Så lenge helsa holder, kjører Kjell "Pakka" Gulbrandsen lastebil ennå noen år...

Kjører så lenge jeg kan

– Hvorfor valgte du dette yrket i utgangspunktet?

– Bakgrunnen min avgjorde mye. Lite eller ingen skolegang, en fortid fra barnehjem og ingen familie. Det ble som det ble. Giftet meg sent gjorde jeg også, og da hadde jeg allerede mye erfaring som sjåfør. Siden har jeg blitt sittende her – det blir jo en livsstil, dette.

– Har du tanker om hvor lenge du vil fortsette å kjøre helårlig sånn som nå?

– Så lenge legeattesten er i orden, og jeg kan kjøre og er oppegående, så fortsetter jeg vel. Jeg har sjåførkort ut 2024 foreløpig, så får vi se om jeg vil gå på et nytt kurs da, sier Kjell «Pakka» Gulbrandsen.

– Hva tror du om el-lastebiler?

– Det har jeg ingen tro på, i alle fall ikke til langtransport. Tenk deg en tur til Tromsø, med lading minst tre ganger for å komme frem. Foreløpig er det mest noen tippbiler som har vært i drift, og jeg har forstått at erfaringene har vært noe blandet, sier han.

I mars var ulykken ute

Gjennom mer enn seks tiår på veien har Kjell vært så heldig å slippe unna alvorlige uhell. Helt frem til mars i år. Da gikk det galt på vei sørover med fisk fra Sjøvegan og 50 tonn totalvekt. På speilhålke slapp alt på E6 mellom Mo i Rana og Korgfjellet. Det ble et ublidt møte med naturen.

– Viking-sjåføren som kom, fortalte at vogntoget ikke hadde vært nær bakken på 20 meter før nedslaget. Jeg ble hengende i selen, og ble reddet ut gjennom takluka.

– Var du mye skadd?

– Nei da, helt uskadd. Den største «skaden» synes jeg vel det var at politimannen som kom til skadestedet anmeldte meg for uaktsom kjøring! Av og til vet man ikke om man skal le eller gråte, men heldigvis kom det snart mail om at saken «var henlagt på grunn av bevisets stilling», forteller Kjell der vi sitter i lastebilen på kaia utenfor Norsteve på Filipstad i Oslo.

Han underveis til Aass Bryggeri Drammen med emballasje, jeg underveis hjem for å skrive...

Powered by Labrador CMS