– Ligger du under en bil er det greit å ha med seg en som følger med, sier Jakob Roko. – En ting er uhellene som kan oppstå, en annen er isbjørnene. Så om en av beltevognene som kjører utenfor Longyearbyen trenger mekaniker ute i terrenget, da bevæpner vi oss.

Ved verdens nordligste tungbilverksted må de hver dag tenke annerledes

Svalbard er ikke som andre norske samfunn. I tungbilverkstedet til Svalbard Auto er det heller ikke helt som i tungbilverksteder på fastlandet.

Utenfor garasjeportene øker de blå gradene, samtidig som det er knapt med dagslys på den tiden da YrkesBil er på besøk. Innenfor de to portene en mandag morgen står en hjullaster og en Mercedes lastebil.

I løpet av dagen kommer flere kjøretøy inn. Deriblant en gammel trekkvogn, enda en hjullaster og en av kullbilene.

Verksmester Viggo Rønning begynte i Svalbard Auto i 2008. Bilforhandleren – og verkstedet eies av LNS Spitsbergen som driver med blant annet kulltransport fra Gruve 7 og anleggsarbeid på øya.

I 2012 overtok Svalbard Auto verksteddriften til LNS og i 2018 ble virksomheten overført.

– De siste to årene har det vært primært kjøretøy fra LNS, men etter verkstedgodkjenningen 02 og 03 har også andre aktører begynt å komme på banen.

I skrivende stund har verkstedene på Svalbard Auto rundt 100 kjøretøy bare fra LNS årlig på verkstedet.

– Det er service på bilene, for de brukes jo. Bilene får ganske tøff behandling, forteller Rønning.

Veinettet på Svalbard er i overkant av 40 kilometer, og det er grusdekke. De store kullbilene klatrer opp til Gruve 7, og ned igjen til kullhavna hver eneste dag.

– Det er få kilometer, men tøff vei.

Gummien går i oppløsning

Det er lite med rust på bilene, og det er ikke slitedeler det er mest utskifting og reparasjoner av. Rønning forteller til YrkesBil at de må be sjåførene om å bruke bremsene for at disse skal vedlikeholdes.

– Vi har gått over på skivebremser, så det er viktig å få dem til å trykke på bremsene slik at de beveger seg, sier han og legger til:

– Men alt som har med gummi å gjøre går i oppløsning som følge av kulda, forklarer Rønning.

– Det tørker ut fordi det ikke er nok fukt i lufta. Slanger, pakning og dekk jobbes det mye med.

På fastlandet er jakten etter mekanikere intens. Ifølge verksmesteren er det ikke annerledes på Svalbard, selv om det for mange kan være eksotisk.

Å få inn verksmester på tungbil tok tid, forteller han. Men med Jakob Rognlie Roko mener han de har skutt gullfuglen, for med denne ansettelsen fikk de godkjenning på tungverksted og kunne gå fra å bare reparere morselskapets kjøretøy til å også kunne reparere andres kjøretøy.

– Det har vært unntak fordi det er her på Svalbard, men nå har vi også fått godkjenning for å gjøre det. Vi kan kvittere på mangellappene fra Vegvesenet og vi kan reparere dem selv.

Roko forteller YrkesBil at å søke om godkjenning ikke bare var enkelt.

– Det var litt utfordrende å søke, men vi hadde fordel av å ha godkjent 01-verksted fra før av. Dokumentene er forholdsvis like, så jeg kunne se litt mot dem i søknaden. Det mest utfordrende er at det er åpent for tolkning hva som skal med i søknadene, sier Jakob og viser til forskriftene som ble fornyet i fjor hvor det ble varslet nye retningslinjer.

– De retningslinjene tok tid før kom, dermed måtte vi selv tenke ut vår tolkning av retningslinjene.

Han forteller at pågangen er nok blitt større etter godkjenningen. De andre aktørene, forteller Jakob, har skjønt at verkstedet også nå kan hjelpe dem. Nå trenger de ikke å vente på at det kommer mekanikere fra fastlandet.

– Så pågangen er på vei opp.

Roko kom fra Volvo Trucks i Oslo til Svalbard for godt og vel et år siden. Ved Volvo har Roko jobbet i 11 år som mekaniker og teamleder.

Roald Slettlie går over den første av dagens to hjullastere. Foto: Martin Huseby Jensen
Henrik Hegard går over den gamle slepevogna for å sikre at den får godkjenning under kontrollen. Foto: Martin Huseby Jensen
Verksmesterne Jakob Roko (i forgrunnen) og Viggo Rønning. Foto: Martin Huseby Jensen
Henrik Hegard sørger for at eksosen fra slepevogna ikke går ut i verkstedet. Den gamle bilen spyr ut eksos. Foto: Martin Huseby Jensen
Verksmester Jakob Roko har vært på Svalbard i ett år. Han sørget for verkstedet fikk godkjenning for 02 og 03. Foto: Martin Huseby Jensen
Henrik Hegard sørger for at eksosen fra slepevogna ikke går ut i verkstedet. Den gamle bilen spyr ut eksos. Foto: Martin Huseby Jensen
En ut og en annen inn. Henrik Hegard kommer med en slepevogn som ikke ville klart dagens miljøkrav. Foto: Martin Huseby Jensen
Alt fungerer som det skal på hjullasteren, konstanterer Roald Slettlie. Foto: Martin Huseby Jensen
Verksmester Viggo Rønning begynte i Svalbard Auto i 2008, siden har han ikke sett seg tilbake. Foto: Martin Huseby Jensen
Roald Slettlie sørger for at verkstedet rengjøres gjennom dagen mens YrkesBil er på besøk. Bilene kjører på grus og frost, dermed lønner det seg å gjøre det fortløpende. Foto: Martin Huseby Jensen

Dyre deler

Å få deler til øya er krevende. Fraktprisene her høye, for skal delene fraktes med fly koster det opp mot 10.000 kroner, forteller Rønning. Det møter Svalbard Auto med større lager enn hva som er vanlig, for å ligge i forkant.

- Særlig til Volvo-maskiner har vi deler, det samme med Toyota, men vi ønsker å ha minimalt med deler, for det koster penger å ha det stående i hylla. Jeg har alltid «nødproviant» i hylla her. Vi har så vi skal berge oss, forteller Rønning.

Det er store verdier på lageret i form av olje, smøremidler og for ikke å glemme dekk.

– Vi har tre-fire kontainere stående med gummi. Vi må bytte gummi på piggdekkene til bilene som går mest opp mot to ganger i året, som for eksempel kullbilene, forteller verksmesteren.

I tillegg til dekk og gummi som smuldrer opp er det til tider også gjørme som fester seg på bilene og fryser til. Da må sensorene renses.

Verktøy er også en utfordring, for trenger de spesialverktøy kan det lånes av samarbeidspartner Nordic Last & Buss AS i Tromsø. Det tar tid å få verktøyet sendt fra Tromsø til Svalbard, forklarer Roko.

– Da må vi gjerne lage oss verktøy for å få gjort jobben der og da. Det er ikke alltid vi har tid til å vente på en forsendelse. Det er litt av moroa her oppe også. Det er en mestringsfølelse å kunne løse det selv.

Bevæpnet mobilt verksted

Verkstedet har avtaler med Volvo Maskinservice i Tromsø og Nordic Last og Buss. Det gjør at eksterne kunder i økende grad kommer til verkstedet. Eller at de rykker ut med sitt mobile verksted.

Nettopp dette med det mobile verkstedet er spesielt, kan Jakob Rognlie Roko fortelle. Når servicebilen til Svalbard Auto rykker, er det ikke som på fastlandet. Særlig ikke når det er mørkt.

– Ligger du under en bil er det greit å ha med seg en som følger med, sier Jakob Roko.

– En ting er uhellene som kan oppstå, en annen er isbjørnene. Så om en av beltevognene som kjører utenfor Longyearbyen trenger mekaniker ute i terrenget, da bevæpner vi oss.

Euro 0,1

Akkurat den uken vi er på besøk er Vegvesenet på sin årlige kontroll av kjøretøyene på Svalbard. Bilene på øya er ikke omfattet av ordinære PKK-kontroller, men er gjenstand for årlige stikkprøver. Verkstedet må like herlig ha utstyret for å kunne gjennomføre kontrollene og personalet må være godkjent for å kunne gjennomføre kontrollene.

Da YrkesBil besøker tungverkstedet til Svalbard Auto, har de et par hjullastere som skal inn til sjekk. En av kullbilene får ikke lukket toppluka og når vi kommer inn står Roko og renser under grillen på en Volvo-lastebil hvor grus og møkk har fryst til.

Mekaniker Henrik Hegard har i likhet med verksmester Roko arbeidet ved verkstedet i ett år. Han kommer fra verkstedet til entreprenørgiganten Hæhre i Vikersund. Når vi er på besøk, kommer han kjørende inn med en gammel Mercedes slepevogn.

– Det lukter euro 0,1 her inne, sier Roald Slettlie og ler.

Slettlie har vært det han selv omtaler som en potet ved verkstedet på Svalbard siden 2007. Han har det i blodet, også faren var mekaniker.

Hegard humrer. Han har nettopp tredd en slange over eksospotta på den gamle bilen som er inne for sjekk før den skal på kontroll. Bilen brukes sjelden, mest for å flytte på vogner.

– Det er en av de få gamle. Det ryker godt av den, forteller Hegard.

En hel del av tiden til verksmesteren går til å planlegge for service på kjøretøyene. De må hele tiden være obs på hva slags deler det er behov for.

– Vi bruker ganske mye tid på planlegging, særlig med tanke på deler og servicepakker. Dette kommer gjerne med båtfrakt - da tar det ti dager fra det bestilles til vi får delene levert. Så vi planlegger å ha det klart. Men vi ser vedlikeholdet på forhånd lønner seg.

I skrivende stund er det to og en halv uke ventetid på småbil. På de store bilene er det vanskelig å si nøyaktig hvor lange ventetidene er, siden det er mye ad hoc-reparasjoner, men Rønning tipper ventetiden på tungbilverkstedet er omtrent lik.

Snart stenger gruven

25. september 2023 stenger gruve 7. Det betyr at gruvedriften på Svalbard blir historie. Når vi bringer datoen på banen blir Rønning litt tettere i stemmen. Det er usikkerhet om hva som skjer etter denne datoen.

– Jeg vet ikke hva det betyr for oss. Vi har pratet en del om dette, og det er klart det betyr noe for oss. Vi har gruet oss til dette enormt. Vi vet det blir en utfordring, men vi vet at aktiviteten på øya ikke stopper, sier Rønning.

Han mener at om det fortsatt er anleggsdrift på øya, så vil det være arbeid for verkstedet.

– Det frykter vi ikke, men ringvirkningene for hele byen frykter vi. Det er vondt å kjenne på det når en har vært her så lenge. Det er en rar utvikling. Jeg prøver ikke å tenke for mye på det, men å følge med på utviklingen. Det handler om innstilling. Jeg er ikke skrudd sammen for å gi opp. Det er ingen av oss som har det. Vi vil være med til siste ende, sier Rønning.

**Denne reportasjen ble først publisert i bladet YrkesBil nr. 2-2022**

Powered by Labrador CMS