Tusenkunstneren

Jeg er på vei mot en intervjuavtale i Spydeberg, en av mange vakre oktober-morgener denne høsten. Da ringer telefonen. Det er intervjuobjektet som melder seg:

– Ja hei, det er Knut som ringer. Jeg blir litt forsinket, måtte ut på en jobb. Men det tar ikke lang tid, få deg en kopp kaffe og vent litt, så er jeg der snart.

Og det var han. Jeg ventet ikke lenge før Knut Martiniussen (85) satt på den andre siden av bordet. Allerede der er det sagt at Knut ikke er helt som andre pensjonister.

– Nei, skulle jeg ikke hatt annet å ta meg til enn å sitte i sofaen og glane på TV, så hadde jeg vel blitt sprø, mener han selv.

En av Viking-stifterne

I dag er Knut Martiniussen en av noen få av de opprinnelige stifterne av Viking Redningstjeneste som fortsatt kjører med Viking-logoen på døra – og han er garantert den eneste gjenværende som fortsatt er i aktiv jobb som bilberger.

De første tjue årene var han ansvarlig for Viking-driften som verksmester hos Volkswagen-forhandleren Erling Rød i Askim.

På det konstituerende møtet i Viking Redningstjeneste i Oslo i januar 1956, med noe over 200 bilforhandlere og verksteder representert, var Knut Martiniussen Erling Røds utsendte representant.

I 1976 kjøpte han inn biler og overtok agenturet fra VW-forhandleren, og siden da er det Martiniussens Bilservice som har vært Vikings representant – etter hvert over det meste av Østfold, og vel så det.

Startet med to biler

2021 ble dermed et tredobbelt jubileumsår – Knut selv rundet 85 år, og passerte 65 år som aktiv bilberger, og firmaet hans feiret sine første 45 år med samling for de ansatte på Skjerdingen Høyfjellshotell.

– Ja, overtakelsen av Viking-agenturet var en viktig del av grunnlaget for etableringen av firmaet, og det startet med to bergingsbiler – en Mercedes-Benz 608 og en Scania 50 med kort snute. Det var det. Senere har det jo ballet på seg litt, bekrefter han.

– Viktig var det også at vi fikk et bilglassagentur helt fra starten, og også dette har vært viktig for oss. Vi har skiftet mange ruter, og gjør det fortsatt, bekrefter han.

Buss er spesielt

– Som Viking-stasjon er dere særlig kjent for tungberging?

– Ja, dette har vært en spesialitet helt siden de første årene. I dag har vi tre tungbergere i drift, og en ny – Scania – under oppbygging ved avdelingen vår i Råde, som også er godkjent påbyggerverksted, forteller Knut Martiniussen.

Avdelingen i Råde holder til i tidligere Volmax’ lokaler. Her er det også Vikingstasjon og lastebilverksted.

Martiniussen har ikke minst spisset spesialiseringen på tungberging med å bli eksperter på bussberging.

– Buss er ikke noe alle holder på med, for det er veldig spesielt. Busser har lange overheng både foran og bak, det er mye plast, det er korte mellomaksler – og det er trangt – over alt, forteller han.

Svinesund-ulykken

Martiniussens Bilservice er i dag en av Østlandets største aktører på bilberging, bildemontering og brukte bildeler. I tillegg til de tre tungbergerne, omfatter bilparken flatvogner, krokbil, garasjebergere, store og små firehjulstrekkere, lastebilkran, truck for omlessing, komplett utstyr for luftputeberging, servicebiler og biltransportbil.

I stallen finnes også en egen servicebil med utstyr for tapping og rensing av biler som har fylt feil drivstoff.

Arbeidsområdet er hele Østfold, unntatt Halden, der det finnes en egen liten Vikingstasjon. For Martiniussen betyr det blant annet at de var sterkt delaktig i bergingsarbeidet etter den voldsomme lastebilulykken på Svinesund for kort tid siden.

– Ja, vi var der med to biler, og jeg må nok si at det var noe av det verste jeg har sett i min tid som berger, sier Knut Martiniussen til YrkesBil.

Må ha avstand

– Ja, jeg har sett mye, og har vært med på å plukke ut mange omkomne i trafikken. Det er tøft, så klart.

– Hvordan takler man slikt?

– Man blir jo på en måte vant med slikt også. Jeg lærte meg tidlig en teknikk med at jeg aldri så på ansikt eller registreringsnummer. På den måten klarte jeg å skape en avstand til det hele som nok hjalp meg godt. Men jeg har hatt ansatte som slett ikke har tålt dette, og som har vært nødt til å slutte. I dag er det blitt litt lettere, fordi det nå er brannvesenet som henter ut de fleste. Likevel er det fortsatt oss som må til når brannvesenet ikke strekker til, sier han.

Jobb holder meg oppe

– Du har nådd en alder da de aller fleste andre gjerne har vært pensjonister i nærmere 20 år – eller mer. Hvordan står det til med helsa?

– Takk, den er veldig bra – foreløpig klarer jeg meg uten noen form for medisiner eller andre hjelpemidler. Men det er jo slik at vi ikke kjenner morgendagen, så da gjelder det å leve i nuet.

– For deg betyr det full dags jobb?

– Ja, og jeg tror at jeg klarer å holde meg oppe og i form lengre ved å ha noe å gå til – en meningsfull arbeidsdag. Det er alltid godt å føle at man trengs, sier Knut Martiniussen, som har lite sans for en mer tradisjonell pensjonisttilværelse.

Alt fra alarmsentral

Knut Martiniussen var i mange år en mye brukt instruktør på den norske bergingsskolen, som den gang holdt til på Helgelandsmoen.

– Nå er skolen flyttet til Gardermoen, og det er verksmesteren ved avdelingen i Råde som har overtatt instruktørrollen, forteller han.

– Du har vært aktiv bilberger omtrent like lenge som vi har hatt organisert bilberging her i landet. Hva har forandret seg mest siden du startet på 1950-tallet?

– Den aller største forskjellen i dag, er nok at vi nå får alle jobber tildelt fra en alarmsentral. Der er alt forberedt ned til minste detalj. Det betyr at vi for vår del slipper å drive med kredittvurdering og andre gjøremål som tar ekstra tid.

– Om dette til syvende og sist er en fordel, er jeg mindre sikker på. Jeg tror kanskje kunden fikk hjelp raskere før. Når vi fikk telefon fra en som sto fast, så reiste vi ut med en gang. Underveis sjekket vi det vi trengte å sjekke om kredittverdighet og slike ting. Det var kanskje ganske effektivt det også, undrer han.

Ble kopiert øyeblikkelig

– I Viking-kretser er du kjent som en tusenkunstner som er flink til å finne løsninger. Noe eksempel du husker spesielt?

– Vi konstruerte en gang en bjelke for berging av Volvo FH lastebiler. «FH-bjelken» produserte vi opprinnelig selv, i samarbeid med Askim mek. Verksted, og den solgte riktig bra, den, sier Knut Martiniussen, som alltid har likt å utvikle ting som kan gjøre jobben enklere.

– Vi var først ute med å bygge opp en skikkelig tungberger, en Scania 124 snutebil. Den var innredet med hvert vårt skap for oss to som delte på å bruke den, og alt verktøy hang på sin faste plass. Den ble kopiert øyeblikkelig, og siden har det bare gått fremover på utstyrssiden. I dag er alt perfekt, og det mest krevende nå er å finne sjåfører med hjerte for bilberging.

«En hælvetes dritjobb»

– Vi har vært heldige, for dette er jo som en god, gammel kollega en gang fastslo «en hælvetes dritjobb», der du egentlig aldri har helt fri, humrer Knut Martiniussen, som nok synes reisen har vært interessant – tross alt.

– Jeg har sett mye utvikling, og fortsatt gir det meg mye å følge med på alt nytt som kommer. Så jeg håper jo jeg kan gå her noen dager til...

Tøff tur gjennom DDR

Når du har jobbet med bilberging så lenge som han, er minneboka gjerne ganske full.

– Jo, det er mye å se tilbake på. For eksempel ble vi de første årene bare tilkalt for personbilberging som siste utvei, når alt annet hadde slått feil. I dag er det slik at folk ringer for ingen ting. Markedet er fullt av avtaler som gjør bilberging gratis for kunden, sier han.

Til de spesielle jobbene hører hentingen av en norsk MAN lastebil som hadde havarert i gamle DDR, skikkelig bak Jernteppet.

– Vi ble stoppet og kontrollert over alt med nitid sjekking i alle skap og hyller. På den tiden var det tøffe tak å ferdes med vest-registrerte biler i land som DDR, men vi kom da til slutt hjem med havaristen. Da viste det seg at oppdragsgiveren manglet penger. Enden på visa ble at vi måtte låse inn bilen til vi hadde fått betaling. Men det ordnet seg, til slutt, sier Knut Martiniussen.

Prisen var 50.000

Godt minnes han også to spesielle oppdrag på Vestlandet og i Trysil, med opphenting av forulykkede fra dypt vann. Det ene oppdraget handlet om å ta opp et vogntog med to omkomne i Eidfjord, noe som var en veldig spesiell oppgave.

– I Trysil var det en ny og kostbar skogsmaskin som hadde gått gjennom isen, og etter hvert var oppgitt av eieren. Flere hadde prøvd seg uten hell, før vi ble spurt om vi var interessert – og hva vi i tilfelle skulle ha for jobben.

– Vi svarte at prisen var 50.000 kroner, og at summen skulle stå på sperret konto til maskinen var oppe.

– Vi reiste et team på tre mann til Trysil ved midnattstid en kveld – en dykker, en berger og jeg selv. Vi var hjemme igjen kvelden etter klokka 20 – og da var maskinen allerede underveis til Sverige på spesialbil. Så de hadde nok tro på at vi kunne klare det, sier Knut Martiniussen.