Basistransport for bushen

Ford, General Motors og Volkswagen var blant flere bilprodusenter som satset på spesielle U-landsmodeller på 1970-tallet.

Ideen var å lage rimelige, enkle nyttekjøretøyer som kunne monteres sammen lokalt uten behov for avansert produksjonsutstyr.

Bortsett fra motor, drivverk og noen andre komponenter, var det også meningen at mange deler kunne fremstilles på stedet med enkelt verktøy. Derfor hadde disse bilene karosserier med bare rette plater.

U-landsmodellene var beregnet på land i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Men de ble aldri den suksessen bilprodusentene hadde sett for seg. Folk i U-land ville riktignok ha rimelige og enkle biler, men samtidig var transportbehovet så stort og kjøreforholdene så krevende, at det de virkelig trengte var kraftigere og større kjøretøyer med mer lastekapasitet.

Vauxhall-basert fra GM

GM kalte sin U-landsbil BTV – Basic Transportation Vehicle – med intern betegnelse Model Number 9160. I Malaysia ble bilen markedsført som Bedford Harimau. På andre markeder gikk den samme bilen under merkenavn som var tilpasset til lokale forhold. Da het den for eksempel Amigo, Andino, Moetete, Morina, Pinolero og Tiger. Motor, girkasse, bakaksel, fjæring og styring ble i alle tilfeller produsert hos Vauxhall, som hentet motor og drivlinje fra personbilen Viva. I U-landsversjon fikk 1,2-liters motoren lavere kompresjon og 37 hk, mot 53 hk i Viva.

GM satte sin U-landsbil i produksjon i 1972, i første omgang i Malaysia. Til tross for et ambisiøst opplegg, ble det ikke produsert mer enn ca. 3000 biler i løpet av fem-seks år.

Ford Fiera

Ford holdt tritt med GM og lanserte sin U-landsmodell Fiera i 1972. Modellen ble utviklet av Ford i Australia, der prosjektet gikk under kodenavnet «Oksen». Motoren på 1,1 liter var hentet fra Escort. Oppskriften var den samme som hos konkurrentene – enkel og reparasjonsvennlig konstruksjon og rimelig pris. Bilen var først og fremst beregnet på det asiatiske markedet. Produksjonen foregikk ved Fords samlefabrikk på Filippinene, men modellen ble snart utkonkurrert av rimeligere japanske modeller.

Volkswagen Basistransporter

Fra 1975 til 1979 produserte Volkswagen sin U-landsmodell EA489 Basistransporter. En liten lastebil med frontmontert luftkjølt 1,6-liters motor og forhjulsdrift.

Fabrikken i Hannover leverte 2600 byggesett, som ble sendt flatpakket til flere land. I tillegg ble det produsert 3600 biler i Mexico, som ble solgt under navnet Hormiga på hjemmemarkedet. Biltypen ble også produsert i Tyrkia og på Filippinene – og pussig nok i Finland, der det ble laget et par hundre biler under merkenavnet Teijo. De finske bilene hadde et annet førerhus.

International WUT

International hang seg også på U-landstrenden på 1970-tallet. Under betegnelsen WUT (World Unity Transporter) ble det utviklet et enkelt, men funksjonelt lite nyttekjøretøy. Selv Internationals minste motor, en 3,2-liters støpejernsfirer, ble alt for stor og tung for en liten jungelbil. International hadde på denne tiden eierinteresser i DAF, som ble involvert i prosjektet. Dermed ble WUT utstyrt med 2-sylindret, luftkjølt DAF-boksermotor på 35 hk og trinnløs Variomatic kraftoverføring, noe som betydde at bilen var ekstra enkel å kjøre.

International WUT var utvilsomt et enkelt og rimelig kjøretøy som sikkert kunne ha dekket et behov, men ledelsen valgte klokelig nok å droppe saken. De hadde nok av andre tapsprosjekter å hanskes med og solgte seg ut av DAF i 1978.

Bilene var en viktig del av merkevarebyggingen for Coca-Cola

YRKESBIL HISTORIE: Coca-Cola kom til Norge i 1938. Distribusjonsbiler med standardisert logo og påbygg var en del av merkevarebyggingen.