Mini-Mog

I Waltershausen i Thüringen, og da snakker vi virkelig gamle DDR, produseres fremdeles Multicar, slik den har vært i 60 år nå.

Det startet som verdens mest primitive lille truck til bruk på store kollektivbruk eller på industriområder. En fører i stående med styring ved hjelp av pedaler. Egentlig tenkt som elektrisk, men det manglet blybatterier i midten av 50-årene, så den ble utstyrt med en liten dieselmotor.

Utvalget økte, i 1964 kom en liten smarting med en-manns lukket førerhus – ekstremt populær på Øst-Tysklands eksportmarkeder – halvparten av de M22 som ble produsert gikk utenlands.

Ny virkelighet
Fra Leipzig-messen i 1974 tok det virkelig av. Firesylindret dieselmotor, og et virkelig imponerende utvalg påbygg og spesial-utstyr. Fire år senere kom M25 – virkelig voksen og den varte helt til DDR ikke eksisterte mer – i 1991 ble VEB’en omorganisert og privatisert. Og da hadde M25 fått en motor fra Volkswagen.

Sjefen for det nye selskapet, Manfred Windus, ble i 1993 utnevnt til Tysklands Manager of the Year – det hele var åpenbart på vei inn i et nytt år tusen og i en helt ny handelspolitisk virkelighet.

I 1998 overtok Hamburg-konsernet Hako-Werke virksomheten. De bygde fra før av noen andre smarte transportører – blant annet sin UX 1000 som hadde startet som et Unimog-produkt.

Heller ikke den nye M30-rekken kunne underslå at det var en solid dose Unimog-ideer inne i bildet her.

Funksjon og mobilitet
Unimog betyr som kjent Universal-Motor-Gerät. Den nye Multicar ble døpt Fumo – navnet kommer av FUnktion og MObilität. Men det stoppet ikke der, sammen med Krauss-Maffei ble det bygget en spesiell troppetransport-bil, beregnet for tøft terreng.

I dag finnes utgaver med VW eller Iveco-motorer – alle sammen Euro 6. Og samtidig er merket som det siste eksisterende bilminnet fra gamle DDR.

Trabant og Wartburg er forsvunnet, akkurat som IFA og Barkas og de andre. Men Multicar lever fremdeles.