Dagen før dagen

British Motor Corporation skulle gi mening til en meningsløs fusjon mellom Morris og Austin i 1952. Det ble enda mer meningsløst da de la til Jaguar i 1966.

En av restene som ble igjen var selvfølgelig Jaguar.

Heldigvis.

En annen rest ble BMC – i Tyrkia.

Og hva som så hendte ante jeg ikke før jeg sto i mørket inne i en hall på Hannoverutstillingen, lenge før noen journalist egentlig hadde noen rett til å være der.

Men akkurat der er jeg uhelbredelig barnslig – er det en bilutstilling bare MÅ jeg snike meg inn dagen før, for å se et eller annet ubetydelig og lite viktig som ingen kolleger har sett ennå.

Suksess.

En billig suksess, enig.

Men mer enn nok til å tildele meg selv fire poeng igjen.

Og det fikk jeg her, pluss en hyggelig orientering fra en som åpenbart kunne dette om at BMC Tyrkia også er rester etter det engelske. Lisensproduksjon og etterhånden samarbeid om lastebiler med Leyland motorer. Volvo har forresten også vært inne i bildet.

Og så ble det noen overtakelser, og bussproduksjon der BMC-navnet igjen dukket opp på engelske gater og veier – men som et importprodukt. Og så grep staten inn på en måte jeg ikke helt oppfattet, for jeg fikk nemlig en hyggelig historieundervisning der inne i det ulovlige mørket, og nå planla de en Grand Opening i morgen.

5 store trekkbiler sto klar til avduking. Jeg aner ingen ting om tekniske data, og min nye venn påsto også at han ikke visste om den nye hytta var tegnet av Pininfarina – slik forgjengeren var. Det eneste han egentlig kunne fortelle var at alt skulle bli kjent en gang etter lunch på første pressedag, onsdag.

Jeg kommer til å være der jeg, om ikke annet for å slå fast at BMC tross alt lever. Ikke stort riktignok – cirka 12.500 biler pr. år, men de finnes.

Dessuten skal det bli litt spennende å høre hva de mener med å dukke opp her. Å kjøpe en kvart utstillingshall i Hannover er ikke billig. De må jo nødvendigvis ha noen planer.