Scania i dyp snø

Dette er blitt en viktig post på den europeiske lastebilkalenderen. Det startet som en ren norsk øvelse på Geilo, men så flyttet de til Trysil, det hele vokste, svenskene fattet interesse, de dro med seg andre fra organisasjonen – Europa begynte å oppdage det, det kom kunder fra Frankrike og såpass langt syd fra som Egypt.

Det ble et pan-europeisk presse-event, og slik det er nå er Scania på plass der alle arbeidsdager i fire uker.

Nå har de nettopp av sluttet en uke med presse fra hele Europa.

Den siste kontingenten var tysk og østerriksk med folk som var til de grader spesialiserte på for eksempel tømmerkjøring at de hadde studert frost-vitenskap på Ås for 20 år siden, snakket fremdeles norsk og var hyperinteressert i å følge en proff norsk tømmersjåfør i skauen.

«Hvordan i all verden klarer de å snu bilene der inne»?

Da jeg forlot planleggingen sent på kvelden lå det an til at de skulle møtes langt inne i en Trysil-skau klokken halv syv på morgenen. Første skiftet! Det fikk ikke hjelpe at det ikke fantes lys nok til fotografering – dette ville han oppleve.

(Det hadde ikke skjedd på en personbil-introduksjon, for å si det sånn).

Det kommer mer fra arrangementet og de flunkende nye bilene, 7-literen viste seg for eksempel for første gang, i februar-utgaven av YrkesBil.

Denne lille forhåndsmeldingen dukker nemlig utelukkende opp for å applaudere et annet, ikke planlagt og kanskje litt uventet, innslag ved anledningen.

Schmitz Cargobull trengte en annen tralle der oppe, så de ringte – som vanlig – til Kim som kjører for Tonerud Transport. Han satte seg i bilen og trakk opp en ny en på formiddagen. Da skal jeg si det ble liv i gjestene.

Til da hadde vi altså sett på et 20-talls flunkende nye, svært moderne, avanserte lastebilkonstruksjoner. En virkelig imponerende flåte. Så kommer det en 164 L med 480 hester – står det på merkene foran. Registrert første gang i juli 2001.

Den er en bil som forteller litt om selve merkevaren. Motoren, forteller Kim, er nå på vei mot halvannen million kilometer. Ikke antydning av røyk når han starter den opp igjen.

Om han ikke vil prøve noen av disse helt nye, nå som han allikevel er her?

«Nei takk. No’sånt interesser ikke så veldig. Jeg liker sånt som dette jeg», sier han og peker bort på sin.

Det luktet lastebil igjen på den store plassen – forestillingen ble på en måte fullstendig.

Men det stoppet ikke der.

«Jeg tror jeg vil ha et bilde til», sier jeg, «men her var det jommen ikke mye lys». Jeg tenkte på fotolyset, men Kim legger plutselig merke til at et av dekor-lysene i skjermen er slukket.

Det tar et halvt minutt: inn i bilen, frem med reservepærene, opp på fangeren og bilen er komplett igjen.

Er det ikke Tonerud som har som slagord at «Kvalitet går aldri av moten»?

Men så avslutter Kim med at nå har han tenkt å gjøre bilen original igjen – for første gang siden den ble hentet hos forhandleren. Han som hadde tatt ut bilen for mer enn 15 år siden, syntes nemlig det var litt flaut å ikke ha det aller verste – så han hadde byttet ut modellbetegnelsene på grillen.

«Nei, nå syns jeg tiden er inne til å få tilbake 144 L-skiltet, og 460 plakaten – dette er ikke noe å skamme seg over lenger» hørte vi i snøfokket etter veteranen.