Fiat tar mikro-transport på alvor

Renault er vel den «voksne» bilfabrikken som har kommet lengst med mikro-mobilitet. De tok Twizy på alvor, og har jommen fulgt opp med en ny generasjon.

Beregnet både på varetransport og flytting av urbane beboere.

Seat skulle ha vært der for lengst. De var utsett (eller hadde definert det selv?) som konsernets mikrotransporter-produsent og hadde mange spennende prosjekter på blokka.

Men kom aldri lenger enn til en elektrisk sparkesykkel.

Hvor det ble av resten vet da Gudene. En I.D.1 er milelangt unna de gode ideene fra Barcelona-området.

Så slo Citroën-avdelingen av Stellantis til med AMI. Litt misforstått, spør du meg – for bred til en storby, for veik i hk-departementet for å forsvare sin plass mellom trafikklysene, og for mange dører og vinduer til å være virkelig praktisk.

Skal jeg dømme etter gatebildet har AMI oppskriften slått best an i Italia. Du ser ikke mange Opel Rocks i Tyskland (selv om Opel skal ha applaus for mange vanvittig gode konseptversjoner). Du ser nok noen fler AMI i Frankrike, men Topolinoer i Italia begynner det faktisk å bli en del av.

Kanskje var det noen tvers over gata, hos Fiat Professional, som oppdaget dette fenomenet og begynte å tenke på om konseptet kunne krympes enda mer?

Underlig at de ikke oppdaget det før.

Vespa, eller Piaggio som produsenten heter, begynte med jernbanevogner for 175 år siden, det ble noen virkelig snertne fly før andre verdenskrig og så oppfant de den moderne scooteren i 1946.

Det tok bare to å før de satte på ett hjul til og skapte APE – bie – en motorisert tralle. Genial i små italienske byer fra grosserer til de mange små butikkene.

(Og jeg har alltid ønsket at Audrey Hepburn hadde sittet bak på planet på en APE der hun ble fraktet gjennom Romas gater av Gregory Peck i 1953. Sidelengs på en Vespa scooter hadde liksom ikke samme punch.)

I 1959 ble Piaggio også en del av Agnelli-dynastiet – og egentlig kunne jo Fiat bare gått rett inn og rappa konseptet da, eller helt frem til 1999 da de solgte seg ut igjen.

Underveis ble det lisenser bl.a. hos Bajaj Auto, allerede tidlig på 60-tallet. Og disse inderne, de forsto seg på små trehjulinger!

Nå har det riktignok vært registrert en jevn strøm av APEr og tilsvarende trehjulinger i Europa i mange år også. Og jeg skal ikke disse produsentene – de er sikkert kompetente nok. Men det har liksom ikke vært noen slike produkter med den type seriøs profil som et etablert bilmerke ville gitt det.

Før altså nå.

Foreløpig er det dårlig med både planer og spesifikasjoner, men vi vet i hvert fall at den heter TRIS. At den har et batteri på 6,9 kWt (20 % mer enn i AMI) som gir en oppgitt rekkevidde på snaue 100 km. og at en motor på 12 hk gir den en toppfart på 50 km/t.

Herlig funky design gjort hos Fiats Centro Stile, ikke noe dør-tøv eller overflødig, men et par låsbare oppbevaringsrom, en USB-C plugg, en tolv volts kontakt og et 5,7 tommers instrumentbrett.

Bak førerhuset blir det enten en flat-bed aller et pickup-plan som lett rommer tre kubikk. Nyttelast er 540 kg.

Litt betenkt blir jeg når det står at den er beregnet på India og Afrika, inntil Fiat-sjefen, Olivier Francois, stepper inn og sier at «potensialet er mye større. Europa kan bli det neste markedet. Dette er smart, bærekraftig transport – og det språket snakkes overalt nå».

Hadde vi levd i 1960 hadde det allerede vært femten små italienske karosserimakere som hadde vært der med forslag på persontransportører på TRIS-basis også.

La oss håpe Fiat forfølger den ideen selv.