Fords europeiske ryggrad, Transit, fyller 60 (eller gjør den?)

I min etterkrigs registreringsstatistikk dukker Transitnavnet opp for første gang i 1961. Og spør du entusiastene på «Ford Transit MK1/2 og Taunus Transit FK (Norge)» tror jeg de holder med meg i at Transit-navnet er eldre enn 60 år.

Men Transit som vi kjenner den i dag dukket nok opp i 1965 som et resultat av et kriseprosjekt hos Ford ca. 1962 som het Redcap-prosjektet.

Opprinnelig hadde Ford i Tyskland en lastebilserie som het FK samtidig som engelsk Ford lanserte den konkurrende Thames i 1957.

FK-bilene viste seg å være meget dårligere enn Thames, så i 1961 ble de fjernet fra markedet. Men varebilene holdt bra, så de fortsatte. Men nå under merket Taunus som var blitt et meget populært personbilmerke.

Så for ikke å blande person og varebil ble van-utgaven døpt Taunus Transit – så der har du opprinnelsen til et av Fords best kjente modellnavn.

Men det kom varebiler under Thames-navnet også, og Ford – som planla sammenslutning av britisk og tysk fabrikk for 1967 – fant ut at parallelle produkter i konkurranse med hverandre var en dårlig idé.

Derfor satte de i gang utvikling av felles plattformer under Redcap-paraplyen.

Transit var den første, Ford Escort var den andre – to år senere.

Denne første, ekte, Transiten debuterte i Birmingham i oktober 1965, omtrent samtidig med personbilutstillingen i Earls Court, London. Selv om det var mange nye biler der, var nok allikevel Transiten årets mest betydningsfulle debut.

Denne første generasjonen varte i hele tjue år, til 1986, bare med en facelift i 1977.

Den ble ofte kalt Mk II, selv om det riktige hadde vært Mk 1 ½, for Mk II, eller generasjon 2, fikk den helt nye VE6 plattformen i 1987.

Da hadde Transit fått en litt lengre snute, hadde fått York dieselmotoren bygget om til direkte innsprøytning, fikk etterhånden seks karosseriversjoner: Van, Kombi, Chassis Cab, Parcel Van, Bus og Crewbus med enten 2690 eller 30000 mm. akselavstand.

Men det var mer å velge mellom: fem motorer, 32 dørkombinasjoner, seks bakakselutvekslinger og muligheter for 12 til 17 seter i bussversjonen.

Dessuten hadde Ford sitt eget skreddersydd-program – og husk at dette var lenge før du kunne sitte og konfigurere ønskedrømmen din på en skjerm i løpet av fem minutter.

Det var nok denne fleksibiliteten, som hadde vært helt ukjent for bransjen frem til da, som virkelig satte Transit på kartet.

Det dukket opp noen spesialmodeller også. Transit Clubmobil fra Hymer – egentlig en luksuslimousine lenge før Mercedes hadde tenkt på noe tilsvarende.

Like etterpå, i 1982, kom Transit Ghia med et ganske plysjpreget interiør. Og samtidig kom det en firehjulsdrevet versjon i samarbeid med en forhandler i Stuttgart som hadde agenturet på den franske transmisjons-spesialisten Sinpar.

Litt som Peugeot/Renault og Dangel.

Generasjon II hadde med andre ord store sko å fylle og du så med en gang at etterfølgeren var ny.

Uwe Bahnsen, legendarisk designsjef (sensasjonelle Sierra for eksempel) hadde satt sitt tydelige preg på denne bilen. Og Patrick leQuement, senere Superstar hos Renault, hadde jobbet en god del med denne modellen, før han flyttet fra Ford i 1985.

Resultatet var ikke til å ta feil av. En elegant one-box design, den frontruten fløt sømløst over i det skrå panseret.

Den virkelig store endringen i chassis-avdelingen var at forhjulene nå var uavhengig opphengt på versjonen med kort akselavstand – etter hvert på alle utgavene da den var kommet seg gjennom facelift #1 (1992) og facelift #2 (1994).

Den andre faceliften var den største, med ny front og nytt dashbord og Scorpio-motoren og OBD-II og AC og elektriske ruter og sentrallås og elektriske speil og airbags.

Vi begynte åpenbart å nærme oss et nytt årtusen.

Men først skulle vi feire en 30. års dag. Det gjorde Ford med seks hundre Transit Hallmark der Limited Edition var såpass beskjedent som valg mellom tre forskjellige «eksklusive» farger.

Det ble 2000 før vi møtte Mk. III.

På tross av at de ikke hadde sett de foregående Transitene i USA ble den nye modellen utvikler der.

Antakelig hadde Europa mer enn nok å gjøre med å holde orden på Aston Martin og Jaguar og Volvo og alt det som Ford hadde rasket sammen under Premier Automotive Group.

Designen fulgte det såkalte New Edge temaet til den amerikanske designsjefen Jack Telnack. Og en eller annen hadde kommet på den flunkende nye ideen å la kunden velge mellom forhjulsdrift og bakhjulsdrift. (Men ikke begge deler på en gang, på en stund)

Den nye varebilen ble så vellykket at den ble International Van of the Year i 2001. Og den kjørte så bra at da Top Gear ba den kjente «taxi»føreren Sabine Schmitz ta en av dem og gjøre Nürburgring på under ti minutter.

I så fall ville hun smadre Jeremy Clarksons tid i en Jaguar S-Type, turbo og sterkt modifisert.

Hun bommet så vidt – og gjorde Ringen på 10.08. Veldig imponerende uansett.

Nå skjedde det mye med drivlinjene, mye med elektronikken, mye med chassisene, produksjon på ny fabrikk i Tyrkia, og ikke minst begynte man å rote opp i navngivningen.

Transit Connect ble introdusert- basert på Focus-plattformen, men hadde jo egentlig ikke noe med Transit å gjøre i det hele tatt.

Fra nå av ville det ikke lenger være nok å si Transit – du måtte si Transit og Hvilken!

Transit nummer fem millioner rullet forresten av båndet i 2005 – grei feiring av de første 40.

En ny facelift til i 2006 og ny International Van of the Year året etter.

Så er vi inne på årets modell. 4. generasjon – den kom i 2014.

50 år på tre generasjoner. Det blir 16 og åtte måneder i snitt på hver generasjon, så langt.

Men selv om dagens Transit allerede er 11 år, er det jo åpenbart at den ikke behøver føle seg akterutseilt. Bestselger på mange markeder – verdens mest solgte varebil i 2015 - og mer global enn noen andre varebiler.

Tegnet av Paul Campbell, en tredje generasjons designer på utviklingsavdelingen i Dunton, som forklarte at «vi har avrundet alle hjørnene. Det får bilen til å se større ut, uten at vi har tatt bort noe av nyttevolumet».

Utviklet parallelt i USA og Europa, produsert i Tyrkia, USA, Russland (så lenge det var lov),Uruguay og Kina og blitt mer enn bare et modellnavn. Nå er Transit et sub-brand i hele Ford-universet.

I 2020 var det igjen tid for en facelift, eller Update som de kalte det da. Mange små forbedringer, firehjulsdrift på programmet var en av de større nyhetene. Og den største var beskjeden om at den batterielektriske utgaven var på vei. Bare vent til 2022.

Og nå i 2025 kan man skue over en Transitflora som er mer forvirrende i navneavdelingen enn noen gang. Custom og Connect og Courier og Transit uten noe som helst etternavn – som år etter år befinner seg på topp av alle salgsstatistikker.

13 millioner har Ford produsert av dem til nå.

Og nesten 90.000 av dem er solgt i Norge, forteller Ford Motor Norge oss.

Men der stusser jeg igjen.

I mine bøker, fulle av registreringstall fra Opplysningsrådet for Veitrafikken, kommer jeg til at av de forskjellige Transitmodellene (inklusive de 1783 veteranene som het Taunus Transit) passerte vi 100.000 på slutten av fjoråret.

(Der gikk noen glipp av en stor bløtkake).

Summen jeg har kommet til er i skrivende stund 102.389.

Det er faktisk sannsynlig at vi vet dette bedre enn Ford.

LES OGSÅ:

Transit på styrkemedisin – muskel-Van-parade på Goodwood