Tidenes morsomste historieleksjon om lastebiler?

Allerede på innsiden av omslaget klarer Svein-Ove Arnesen å fange meg fullstendig. 

Jeg bruker en drøy halvtime på det første oppslaget, som egentlig bare er bokens innpakning, med å studere de 50 små lastebilannonsene (lupe anbefales!). 

Når hørte De sist om en Lasteautomobil, for eksempel? 

Og hvorfor ble det slutt på diktning i lastebilannonser? Hør bare her: «Blant alle biler store og smaa, staar forrest den gule med Republic paa!». Søtere blir det vel ikke i denne bransjen.

Blant annonsene finnes merkenavn som har vært med i mer eller mindre alle hundre år og er «still going strong», som Mercedes-Benz, Ford, Opel, Citroën, Faun, Renault og Volvo, men også noen som bare eksisterer i nostalgiens verden, som Brockway, Studebaker, Commer og Federal.

Forfatteren spiller åpenbart på de samme mekanismene i hjernen som gjør at jeg «helst ikke» får lov av kona til å gå ned i kjelleren hjemme for å «sortere litt i eskene med gamle bilblader, bøker og brosjyrer». Timene flyr, og dopaminet flyter. 

Man blir hektet. Og fascinert. Ikke minst fordi ideer som blir presentert som nye, unike og revolusjonerende i 2025, mange ganger viser seg å ha vært tenkt og prøvd ut for hundre år siden – og vel så det. Eksemplene på dette er flere i «Lastebilens Århundre».

«Elektriske vare- og luxusvogner, med Edison Batterier går i sterke stigninger». Med et litt modernisert språk kunne dette vært en varebilannonse fra i dag, men når annonsøren heter Arthur Bjerke Elektro-Ingeniør og har adresse Karl Johansgt. 5, Kr.a. så forstår du at dette ikke var i går. Hovedstaden skiftet som kjent navn fra Kristiania til Oslo i 1924 (men hundre år etter er bilbransjen tilbake med lokaler i Karl Johans gate, med elbiler).

Eller hva med episoden da daværende statsminister Erna Solberg (H) i 2016 satte seg bak rattet i det som ble hevdet å være landets første elektriske lastebil. «Hun bommet med 100 år», skriver forfatteren i et forord til forordet.

«For hver generasjon lærer vi litt, men glemmer noe av det gamle», skriver forfatteren. Du skjønner tegningen, og enda har vi altså ikke kommet lenger enn til forordet.

Den humoristiske, lett ironiske formen fortsetter imidlertid gjennom alle de 228 sidene, som er rikt illustrert med unike bilder og utklipp fra aviser og tidsskrifter. Pekebok for voksne, som også barn vil ha stor glede av. 

En bok med denne hovedtittelen kunne lett ha blitt en søvndyssende affære, med tørre, faktatunge oppramsinger av statistikker og tekniske data, lange akademiske utgreiinger om bilpolitiske forhold og konklusjoner i retning av at alt var bedre før.

Forfatteren unngår dette elegant, men presiserer selv at «verket gjør på ingen måte krav på å være komplett». Dette er ikke – og prøver ikke å være – et uttømmende oppslagsleksikon for nerdete petimetere. Det fremgår også av undertittelen: «Skråblikk på lastebilhistorien - Bind 1». 

Men misforstå meg rett: Det er ikke snakk om lettvinte banaliteter suget av eget bryst som presenteres. Forfatteren har åpenbart brukt mye tid på å oppsøke et bredt spekter av kilder i alt fra gamle aviser, annonser og tidsskrifter, til intervjuer. 

Boken er full av interessante faktaopplysninger, nyttig statistikk, spennende tekniske data og snodige bilpolitiske forhold, men bare i passe porsjoner til å favne alle typer lesere – presentert på en lettfattelig og underholdende måte. 

Gjerne i kombinasjon med gøyale anekdoter, som gjør at lattermusklene får trimmet seg. 

Alt stoffet er inndelt i korte notiser og artikler (det er vel knapt en historie her som strekker seg sammenhengende over mer enn fire sider), og med leken språkføring og et humoristisk skråblikk på bransjen gjør forfatteren det nærmest umulig å legge bort boken. 

Samtidig er dette heller ikke en bok du trenger å lese kronologisk fra start til slutt, det passer like bra å bare bla opp på en vilkårlig side og slå i hjel et kvarter med en historie eller to.

Til frokost kan du for eksempel lese om landets første bilkontrollør. Han hadde knapt sett noen bil før og «visste søren ikke hva han skulle sjekke da Norges første bil – en lastebil – skulle registreres». 

Så kan du til lunsj ta historien om brøytebilsjåførene som ble anmeldt for å brøyte for godt (ja, du leste riktig).

Etter middag kan du kose deg historien om Scania-Vabis-produksjonen i Norge fra 1918-1920.  

Boken er den første i en planlagt trilogi, og tidsmessig spenner Bind 1 fra 1863 da Stortinget vedtok Norges første lov om motorisert ferdsel på vei, samt landeveislokomotivene som inntok veiene på starten av 1870-tallet, og frem til rundt 1945.

Stoffet presenteres i en form for kronologi, der hvert tiår har fått sitt kapittel som beskriver utviklingen av kjøretøyene, men også bransjen som helhet. 

Historiene er mange, og flere nær utrolige. Dette var pionértiden så mye skulle prøves ut. 

Og som forfatteren påpeker: «I Norge er vi aldri redde for ny teknologi – så lenge vi får nekte den, regulere den og gi den en avgift før vi slipper den ut på veien». Myndighetenes mange påfunn er en gavepakke for en forfatter som vil lage underholdning og «folkeopplysning» på en gang.

En av få innvendinger mot boken er at det kan være vanskelig å finne frem. Kapitelene er ikke veldig tydelig merket, så du må bla litt for eksempel om du skal vise frem til noen andre en historie du leste, eller leter etter et spesielt tema. 

Kollega Jon Winding-Sørensen etterlyser alltid i sine bokomtaler en indeks, i bøker som ikke har dette. Og jeg kan forstå hvorfor. Også i denne boken hadde en indeks vært kjekt å ha.

Utover det kan jeg ikke skjønne annet enn at denne boken bør ligge under juletreet hos alle med snev av interesse for norsk (laste)bilhistorie i år. 

Jeg har lest noen bøker om lastebilhistorie, og mange av dem er gode - bevares, men jeg kan ikke huske å ha lest en som var morsommere enn denne. 

Så er det bare å glede seg til Del 2 og Del 3 kommer, og dermed er kanskje noen julegaver i boks allerede for de neste par årene.