Da Vauxhall gjorde en Mini

Vauxhall blir fremdeles sett på som noe traust, en handelsreisendens bil – en bil General Motors snart glemte og i stedet lot de søstermerket Opel overta føringen i Europa.

At de hadde kommet opp med radikale ideer hadde jeg også glemt, bortsett fra at de gjorde en fantastisk drømmebil i 1966, SRV het den, som de viste i Geneve det året.

Studio-sjefen het David Jones, men Wayne Cherry, senere designsjef for hele Generalen, var også med på den.

Men han var nok ikke med på Dagens Bil, for han ble ikke sendt fra USA til Vauxhall før i 1965.

Den har til nå eksistert som fotografier og dårlig dokumentasjon i arkivet til Vauxhall Heritage Archive, og har nylig dukket opp igjen.

Forsiktig datert til 1960 – et års tid etter Mini. Men ikke like radikal. Hos Minien var alt tilpasset de minimale dimensjonene til og med de spesialbygde Dunlopene.

Her er det hele basert på en F-Serie Vauxhall Victor, en ganske konvensjonell, kompakt bil med motor på langs foran og bakhjulsdrift. Riktignok var bilen kuttet litt her, så akselavstanden var kortere.

Men det var selv pakkingen som var spennende.

Man hadde ikke sett en brødform som dette før, bortsett fra på noen større varebiler.

Med skyvedører som du ikke tok opp ekstra bredde på parkeringsplasser. 

Den ble åpenbart bygget i to utgaver. 

SXV88 var varebilutgaven – som imidlertid verken hadde sidedører bak eller en stor bakluke. 

Adgangen til lasterommet var enten gjennom vinduene eller bakover gjennom sidedørene.

Passasjerutgaven het SYP88. Der kunne forsetene tippes forover for å skaffe grei plass bakover og kall den gjerne en hatchback for også her kunne bakruta åpnes.

Begge bilene har Bedford-merket foran – varebilnavnet på GM-bilen fra England, mens SYP88 heter Vauxhall bak.

Korrekt personbilnavn.

Bildene tyder på glimrende innvendig plass, men vitnesbyrd fra noen som overlevde en slik øvelse har vi imidlertid ikke.

I det hele tatt vet vi alt for lite om dem, og enda mindre om alt det andre spennende som åpenbart ble gjort i V-blokkens Styling Studio der Jones og hans designere holdt til.

Han klaget senere over at ikke mer enn max. 20 % av det de jobbet med der noensinne nærmet seg produksjon.

Kanskje arkivet vil åpenbare enda flere fascinerende forsøk.

Det hadde vært gøy om Vauxhall endelig, etter 75 år, kunne opparbeide et helt nytt image, som en av tidenes mer innovative amerikanske filialer.

Vi kan jo alltid håpe.