«Den norske strategien ville vært strålende hvis resten av verden kunne eller ville gjøre som oss. Men slik er det jo ikke», skriver innleggsforfatteren.

Elektriske lastebiler – lurt eller ikke lurt?

DEBATTINNLEGG: Er det virkelig bare sol og skyfri himmel knyttet til elektrifiseringen av tungtransporten?Jeg har ikke alle svarene, men jeg har noen spørsmål og tanker rundt det.

Publisert

Dette er en kommentarartikkel. Innholdet gir uttrykk for skribentens egne meninger og holdninger.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg synes vi oversvømmes av reportasjer om overgangen til elektriske lastebiler og hvor flott alt er.

Det går derimot lang tid mellom hver gang jeg leser en kritisk sak som peker på baksiden av medaljen for dem som faktisk skal leve av å kjøre disse bilene.

La meg først som sist understreke at dette innlegget ikke skal handle om hva som teknisk er best – fossil eller elektrisk. Den debatten tar kommentarfeltene seg allerede av. Der finner vi grupperingen fra «Livets harde skole» i den ene skyttergraven, og de mest ihuga elbilforkjemperne i den andre. Mellom skyttergravene løper det noen få fortvilte sjeler som gjennom det verbale kuleregnet, ikke helt vet hvilken skyttergrav de skal hoppe ned i.

Jeg vil heller prøve å se på politikken, prislappen og hva dette faktisk betyr for norske lastebileiere i hverdagen og på litt sikt.

Politisk er det bred enighet om at Norge skal være best i klassen på elektrifisering, blant annet for å innfri internasjonale klimaforpliktelser. Både Høyre og Arbeiderparti regjeringer bekrefter dette. På personbilsiden har vi lyktes med å få andelen helt til topps, selv om Forsvaret og nødetatene av en eller annen grunn fortsatt kjøper fossilt, men det har kostet.

Finansdepartementet har beregnet at avgiftsfritakene har gitt et teoretisk inntektstap på rundt 640 milliarder kroner sammenlignet med avgiftsnivået i 2007. Økonomer krangler riktignok om hvor reelt det tallet er, siden færre ville kjøpt like dyre biler uten fritak. Men legger vi til Enova-støtte, ladeutbygging og oppgradering av strømnettet, er det ingen tvil om at det Norske såkalte elbil laboratoriet koster fellesskapet enorme summer. Det er ganske raust av et land som ikke engang produserer elbiler.

Nå skal samme oppskrift tvinges gjennom i lastebilnæringen. Da er det greit å ha perspektivene i bakhodet: Globalt utgjør Norge bare 0,1 prosent av nybilsalget for lastebiler.

Den norske strategien ville vært strålende hvis resten av verden kunne eller ville gjøre som oss. Men slik er det jo ikke. I store deler av verden er det ikke lastebilene som er problemet, men mangelen på ladeinfrastruktur og et strømnett som tåler belastningen. Å bygge ut lynlading for tungtransport koster astronomiske beløp, midt i en tid der både energisikkerhet og strømkrevende datasentre kjemper om den samme kraften og opprustning om pengene.

Derfor ser vi nå at store deler av den globale bilindustrien justerer kursen og satser tyngre på hybrider som ikke trenger ladekabel. De har vist seg svært driftssikre og krever ingen ny ladeinfrastruktur.

Her hjemme kjøper transportørene elektriske lastebiler fra kjente europeiske merker som Scania, MAN, Volvo og Mercedes. Men hvorfor lager de dem egentlig? Først og fremst fordi EU har innført strenge utslippskrav og truer med milliardbøter hvis produsentene ikke leverer. Da er det kjærkomment for dem at det finnes et velfinansiert laboratorium i Norge som kjøper disse bilene, for globalt er markedet forsvinnende lite.

Å utvikle elektriske lastebiler er svindyrt, og produsentene trenger å selge store volumer for å få butikken til å gå rundt. Samtidig som norske transportører lokkes med blanke brosjyrer og Enova-tilskudd, har den europeiske bilindustrien lobbet på høygir i Brussel. Og de har blitt hørt: EU har allerede måttet åpne for økt fleksibilitet i utslippskravene frem mot 2030, nettopp fordi utbyggingen av ladeinfrastruktur langs veiene går for sakte.

Hvis EU myker opp kravene ytterligere, hva skjer da med satsingen til de europeiske lastebilprodusentene?

Kanskje ender norske transportører opp med å måtte kjøpe kinesiske elektriske lastebiler – fra aktører som Windrose, Sany eller FAW – fordi Kina er de eneste som produserer dette i virkelig stor skala. Det ville i så fall gjort oss ganske unike i Vesten. USA har allerede innført salgsforbud mot Polestar fra 2027 på grunn av kinesisk teknologi, og EU setter opp høye tollmurer. Men i Norge kjøper vi. Selv om ikke det er lenge siden det var murring om de kinesiske bussene. Da handlet det om nasjonal sikkerhet.

Så har vi den norske virkeligheten, som sjelden nevnes i de glansede brosjyrene: vinteren. Hva gjør egentlig snø, is, saltslaps og 30 minusgrader over tid med sårbar høyspentelektronikk og batteripakker? I tillegg kommer regnestykket på rekkevidde og lastekapasitet. Tunge batterier stjeler nyttelast, og i sprengkulde over norske fjelloverganger krymper rekkevidden drastisk. I en transportbransje med knivskarpe marginer het det seg før at hjulene måtte rulle – helst døgnet rundt, med sjåførbytte og minimal dødtid. Med elektriske lastebiler skal det plutselig settes av timer til lading langs veien. Er ikke effektiv utnyttelse av bil og sjåfør viktig lenger?
Og hva med levetiden for et batteri som hele tiden hurtiglades?

For en lastebileier handler dette om langt mer enn innkjøpspris og Enova-støtte. Det handler om driftssikkerhet, vedlikehold og reparasjoner. Når saltslaps og kulde setter utstyret på prøve, er nedetid en risiko. Hva skjer den dagen en elektrisk nisjebil får en feil på høyspenten eller elektronikken, og verkstedet mangler både deler og spesialkompetanse? Hvem skal vedlikeholde og skaffe deler til disse bilene og hvor lang tid skal det ta? Og hva hvis de europeiske produsentene snur ryggen til teknologien fordi volumene uteble?

Opp gjennom årene har mang en norsk lastebileier latt seg friste til å satse på nisjeprodukter. Hvordan det har gått, vet vi jo ... Sjelden bra.

Til slutt er det verdt å minne om Akio Toyoda, styreformannen i Toyota. Han fikk mye pepper da han advarte mot en ensidig satsing på rene elbiler – ikke fordi han mislikte teknologien, men fordi det ikke vil være nok råvarer til batterier og nok lademuligheter i verden. Han lanserte 1:6:90-regelen: Med råvarene som kreves for å lage ett stort elbilbatteri, kan man i stedet lage batterier til 6 ladbare hybrider – eller 90 ikke-ladbare hybrider.

En vanlig hybrid reduserer drivstofforbruket og utslippene med rundt 30 prosent, og den kan tas i bruk over hele verden i morgen.

Tenk deg en lastebil med en dieselmotor på 600 hestekrefter kombinert med en elmotor på 300. Den lader i nedoverbakkene og gir ekstra kraft i motbakkene. Resultatet? En sterkere bil, lavere drivstofforbruk, kjent verkstedkompetanse og betydelig lavere utslipp – uten at vi trenger å bygge en eneste ny ladestasjon.

Hadde ikke det vært noe å tenke på før norske lastebileiere presses inn i et dyrt eksperiment?

Som jeg skrev innledningsvis, så sitter ikke jeg på alle svarene, men det fremstår for meg som ganske åpenbart at verden ikke er klar for elektriske lastebiler i stort volum på lenge enda.

Skulle jeg tvinges til å foreslå en løsning til beste for klimaet og lastebileiernes økonomi, ville jeg sagt hybrid i mange år enda.

Men til syvende og sist er det politikerne som legger føringene, og akkurat når det kommer til godstransport på vei og næringens rammevilkår, er det lenge siden en politiker imponerte meg med sine visjoner.

Innlegget ble først publisert i Facebook-gruppen yrkessjaforen.no.

Powered by Labrador CMS